Livskriser!

Du er ikke alene!

Livskriser kommer alle mennesker i kontakt med på en eller annen måte i løpet av livet. Det kan være små eller store hendelser som setter deg ut av spill, og fører deg inn i tidlig innlærte overlevelsesstrategier, og det involverer følelser!

I overlevelsesmodus vil dine resurser, og evnen til å se andre måter og muligheter å respondere på være svært begrenset.

Du reagerer framfor å respondere.

Er du vant til å undertrykke dine følelser, og du mister grepet, oppleves det overveldende.

Angst, frykt og sinne viser seg på mange måter, og et utbrudd fører ofte til skam, skyld, og en opplevelse av å ha reagert feil eller å være feil. Den indre kritikeren starter en selv-overveielse som du kan plage deg selv med i lang tid etter hendelsen.

Manglende støtte fra omgivelsene, eller at de reagerer kritisk, ikke tåler det du står i og avviser deg vil forsterke følelse av skyld og ensomhet.

Når livskriser oppstår vil du kjenne på den eksistensielle alene-heten. Du er rett og slett sjanseløs! Det er ikke noe du kan gjøre med situasjonen og du må forholde deg til at sånn er det!

Den eksistensielle alene-heten; Det er bare du som tenker dine tanker, du som ser med dine øyne, føler det du føler, erfarer det du erfarer.

Uansett hva som skjer har mennesket eksistensielt ansvar for å skape mening og forvalte sitt liv. Det vil si å ta ansvar for å skape det livet de ønsker å leve ut i fra de forutsetninger og begrensninger livet til enhver tid gir.

Vi kan skape endring i våre liv - og det kan bli bedre.

Leve eller å overleve.

Vi mennesker er kreative. Vi finner overlevelsesstrategier for å unngå å kjenne på det som er vondt. Vi fortrenger og bagatellisere. Strategiene er nødvendig når hendelser oppstår, men kan dessverre bli til mønster vi tar med oss videre. Et innlært mønster som kan begrenser oss fordi vi ikke evner å se andre måter å møte situasjoner på.

Undertrykte følelser som ikke blir følt og møtt, forsvinner ikke, de vendes innover i kroppen, og det påvirker nervesystemet vårt. I ytterste konsekvens vil dette kunne føre til kronisk sykdom og enda verre, selvmord.

Alle opplever livets sorger før eller senere, og vi er ikke alene. Det er ikke noe feil med deg om du opplever at du trenger hjelp. Å møte sin sårbarhet og å be om hjelp krever mot og er en styrke.

For å skape endring er det nødvendig å starte der du er, se på virkeligheten slik den er, og ikke slik du ønsker den skal være. Se det som er bak fortellingen og illusjonen. Dette er uvant og stikk i strid med det du har lært, nemlig å optimalisere, gjøre, fikse og ordne på det som ikke fungerer og opprettholde fasaden.

Jeg tror det er vanlig i vårt samfunn å se på noen livshendelser som feil og noe som må fikses.

Virkeligheten er som den er og å forholde seg til det er et godt utgangspunkt. Bruk tiden til hjelp og la det ta den tiden det tar, la tingen utvikle seg av seg selv.

Alt kan ikke fikses, men du kan lære deg å leve med det.

Sorg og kriser er en del av livet og det er nødvendig at de får den plassen de trenger for den enkelte. Det tar tid, mye tid og det er vondt. Tap av en nær, går ikke over. Det å leve blant levende med sorg er ekstremt vondt og vanskelig. De som er rundt en sørgende tåler dårlig deres sorg fordi de ikke kan gjøre noe med det og føler seg maktesløs Mange holder seg unna i stede for å bare stå i det. Det er ekstra belastning for den som er i sorg og i krise.

Individuell terapi.

Trenger du noen å snakke med? Jeg tilbyr samtaleterapi for alle som ønsker hjelp til å få det bedre med seg selv.